-Feilen mange nordmenn gjør i møte med innvandrere er å stakkarsliggjøre istedenfor å se på den enkelte som en potensiell ressurs. Det å hele tiden bli gjort til offer er nesten verre enn å få rasistiske kommentarer slengt etter seg.
Bydelsnytt møter iranskfødte Sara Shafighi (20) og moren Mitra Gerami (51) hjemme på Kolstadflata til en kopp te og en prat om hvordan det er å være innvandrer i Trondheim.
Bortsett fra et år på Tiller har familien holdt til i denne 4-roms leiligheten i «Kvitbyen» siden de kom fra den iranske kystbyen Hashtpar i 2001.
Shafighi’s far og eldste bror Saeid kom imidlertid til Norge allerede i 1998. Her ble de sittende på asylmottak i hele tre år uten å vite om de skulle få muligheten til å få starte et nytt liv eller bli sendt tilbake.
For mamma Mitra som da fortsatt befant seg i Iran sammen med Sara og yngstesønnen Mohsen, var det en vanskelig tid.
-Å være alenemor i Iran er vanskelig. Alt jeg ønsker her i livet er at mine barn skal få et godt liv i et land med fred, forklarer Mitra og tørker en tåre.
Sara, som i dag representerer Arbeiderpartiet i bystyret, mener det er uholdbart at enkelte asylsøkere blir sittende flere år på mottak før søknaden blir behandlet.
-De aller fleste som kommer til landet har et ønske om raskest mulig å få lov til å komme seg ut i arbeid og med det bidra til samfunnet. Når man til stadighet blir møtt med fiendebilder og frykt så legger det sten til byrde.
Nytt liv
I 2001 blir asylsøknaden innvilget. En stund etterpå kan Sara, mamma Mitra og broren Mohsen reise til Norge på familiegjenforening.
-I Iran var pappa ingeniør med en godt betalt jobb. Når han endelig fikk muligheten til å jobbe i Norge var han ikke kresen. De første årene gikk han rundt og solgte ballonger på 17. mai.
Mamma Mitra gikk fra å ha sin egen frisørsalong til å søke arbeid der hun kunne finne det.
-Det var helt klart tøft i starten. Men hverken mamma eller pappa klagde. Med hardt arbeid og en god velferdsstat lykkes de til slutt.
I dag jobber én av brødrene til Sara som ingeniør i Oslo mens den andre er sykepleier i Bergen.
I tillegg til å være bystyrerepresentant og medlem av kontrollkomiteen studerer Sara i dag stasvitenskap ved NTNU. I likhet med de fleste norske studenter jobber også hun deltid for å spe på studielånet.
Mamma Mitra som for noen år siden skilte seg, jobber i dag ved Saupstad Helsehus.
-Jeg trives veldig godt. Jeg har fått mange gode venner, både norske og utenlandske. Det er godt å få lov til å høre til et fellesskap, forklarer Mitra.
Selv om hun ennå ikke er like stødig i norsk som datteren Sara som snakker flytende trøndersk, så står det ikke på viljen.
-Når man kommer til et nytt land og får muligheten til å skape et nytt liv for seg selv og sin familie så skulle det bare mangle om man ikke lærte seg språket.
Og nettopp det er noe datteren Sara brenner for.
-Skal vi lykkes med integreringen så må det satses på språkopplæring fra dag én. Vi kan ikke ta imot folk i nød uten å ha et apparat som kan hjelpe de inn i samfunnet.
Norsk
Bortsett fra at hun har et noe mer eksotisk navn og er noe mørkere i huden, er det lite som skiller Sara fra andre jevnaldrende norske jenter. Allikevel opplever hun stadig oftere å måtte gå i forsvarsposisjon.
-Det er slitsomt å hele tiden måtte forklare at også jeg elsker Norge og at jeg ikke er en innvandrer som er kommet for å «ta over landet». Jeg går på ski om vinteren, elsker fårikål, leser både Ambjørnsen og Nesbø og er stolt av å heise det norske flagget på nasjonaldagen.
Sara forteller at det etter flyktningkrisen i fjor har blitt et stadig tøffere debattklima rundt innvandring
Den unge AP-politikeren som kom inn som et friskt pust i bystyret under fjorårets kommunevalg forteller at hun de siste månedene har mottatt mange hatmeldinger på nett.
-Noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne dratt rundt til de forskjellige nettrollene og spurt de ansikt til ansikt hva de egentlig mener.
Sara tror imidlertid at de fleste ytringene beror på uvitenhet og ikke nødvendigvis rasisme.
-Mange folk er usikre i møte med nye kulturer. Da er det ofte lettere å skape seg fiendebilder istedenfor å lære de som kommer til landet å kjenne.
Men AP-representanten som i forrige uke deltok i den rekordstore Trondheims-kontingent på AUF-leiren på Utøya, ønsker ikke å fremstille seg som noe offer.
-Overhodet ikke. Jeg og min familie har fått muligheten til en ny start i Norge. Ikke alle er like heldig
Rasisme
Men Sara har allikevel fått kjenne på kroppen hva det vil si å bli diskriminert på grunn av navn og utseende.
-Da min ene bror og hans kone hadde utdrikningslag var tanken at begge gruppene skulle møtes til en felles hyggestund på et utested senere på kvelden. Vi hadde funnet et sted alle likte godt fra før og ønsket å være tidlig ute med bestillingen.
Det ble oppgitt fullt navn og fortalt hvem som skulle komme. Men det aktuelle utestedet kunne raskt fortelle at de var fullbooket.
-Vi syntes det var litt rart med tanke på at det var langt frem i tid. Derfor fikk vi en svensk venninne til å kontakte det samme utestedet med en forespørsel om bordbestilling den samme kvelden. Da var det plutselig god plass.
Bydelsnytt er kjent med at det aktuelle utestedet ble dømt for diskriminering på grunn av denne konkrete hendelsen.
Kolstad er i dag en av bydelene i Trondheim med høyest andel innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.
Sara frykter ikke at Trondheim skal få såkalte «parallelle» samfunn slik det har vært snakk om i andre europeiske land.
-Overhodet ikke. Uten å tegne noe glansbilde så er forholdene og forutsetningene her til lands helt annerledes. Trondheim kommune har i mange år jobbet aktivt for å skape felles arenaer for innvandrere og etnisk norske. Ser man på Kolstad så er det mer som forener de som bor her enn det som skiller oss