Det er september 2007 og Sylvia Dominika Falch er på senvakt i hjemmesykepleien i Trondheim. På listen over brukere Sylvia skal innom denne kvelden er det en eldre dame som skal ha sine medisiner.
Selv om tidsskjemaet er stramt velger allikevel Sylvia å bruke litt ekstra tid hjemme hos damen etter at de røde og blå pillene i dossenten er gitt.
-Jeg liker å prate med folk så det ble til at vi slo av en prat. For denne brukeren var kanskje den beste medisinen det å ha noen å snakke med, forklarer Sylvia.
Men tiden gikk og Sylvia måtte videre. Det som da skjedde gjorde at 37-åringen bestemte seg for at nok var nok.

-Pasienten satt i rullestol og var svak på alle måter. Hun hadde imidlertid et fast grep da hun gråtende holdt meg fast i armen og flere ganger tryglet meg om ikke å dra. Om jeg bare kunne være der 5 minutter til. Hun hadde så mye hun ville fortelle meg.
Men Sylvia måtte videre. Andre brukere ventet.
-Det var grusomt. Jeg visste jeg hadde andre som ventet på meg men at jeg skulle forlate denne gamle damen i denne tilstanden følte jeg var forferdelig. Jeg strigråt på vei ut.
Sylvia sier like etterpå opp stillingen i Trondheim kommune.
-Det var ingen enkel beslutning å ta, men dette var noe som hadde bygd seg opp over lengre tid. Jeg orket rett og slett ikke mer av «stoppeklokke-regimet» som dessverre preger mye av dagens hjemmesykepleie.
Sykepleieren fra Saupstad understreker imidlertid at hun på ingen måte ønsker å henge ut hjemmesykepleien i Trondheim.
-Så absolutt ikke. Avdelingsledere og ansatte gjør en fenomenal innsats for byens pleietrengende hver eneste dag året rundt. De gjør det beste ut ifra gjeldende budsjetter og fastlagte prioriteringer.
By og land
Tilfeldighetene ville det imidlertid slik at Sylvia året etterpå fortsatte i den samme jobben da hun med sin daværende samboer flyttet til Agdenes.
-Det var to vidt forskjellige verdener. Mens vi i byen knapt rakk å sette foten innenfor før vi måtte dra videre var det på landet større fokus på at den enkelte bruker faktisk skulle ha det bra.
Og for Sylvia var dette mer i tråd med det hun hadde lært på sykepleierhøgskolen i Fredrikstad hun ble uteksaminert fra i 2002.
-Vi fikk tidlig lære at vår viktigste «medisin» var de varme hendene. Å vise at noen faktisk brydde seg. Bare det å gi en klem gir mer enn det vi tror.
I 2010 flytter imidlertid Sylvia tilbake til Trondheim etter at forholdet til samboeren tar slutt. Det var en utfordrende tid medgir Sylvia
-I dag er de fleste jobbene innen sykepleien turnusbaserte. Som alenemor for to ble det vanskelig å få puslespillet til å gå opp.
Sylvia tok derfor på seg det hun kunne av dagvakter på sykehjem samtidig som hun fungerte som personlig assistent for flere pasienter. Men da ønsket hele tiden var å kunne få en fast jobb søkte Sylvia derfor NAV om omskolering til helsesøster.
-Svaret jeg fikk var at jeg hadde for god utdannelse. Det var altså bedre for NAV at jeg gikk hjemme og levde på skattebetalernes penger enn at jeg kunne komme meg ut i jobb, fortviler Sylvia.
Eget firma
Men Sylvia ønsket mer enn bare passivt å motta stønad fra NAV.
-Det er ganske håpløst at en godt utdannet og motivert sykepleier ikke skal kunne få lov til å omskolere seg til å kunne bli en bidragsyter i samfunnet istedenfor en «beslastning».
Sylvia har det siste året søkt en rekke jobber utenom sykepleieryrket.
-Jeg er overhodet ikke arbeidssky. Jeg har blant annet søkt flere jobber som «kassadame»
Etter utallige avslag grunnet begrensning i arbeidstid og for god utdannelse, bestemte Sylvia seg for å ta skjeen i en annen hånd.
I juni registrerte hun aksjeselskapet «Omsorg» hos Brønnøysund hvis formål er å tilby eldre mennesker en fast kontaktperson enten det nå gjelder stell, renhold, tilsyn, matlaging, handleturer eller sosialt samvær.
-Enkelte vil kanskje si at det er lett å snakke om sosialt samvær når man tar timebetalt?
-Jeg skjønner godt argumentet. Bor man på institusjon blir det meste av trygden tatt uansett. Bor man hjemme har man fortsatt råderett over egne penger. Om man velger å bruke noe av dette på en bedre hverdag så må dette være opp til den enkelte
Sylvia forteller at hun setter stor pris på at barn og barnebarn involverer seg.
-Alt dreier seg om kjemi og at den aktuelle brukerne skal føle trygghet. Derfor er det bare positivt om pårørende kan være med i denne prosessen.
Sylvia forteller at hun gjennom sitt nystartede firma ikke tar på seg medisinering.
-Dette er noen kommunen og hjemmesykepleien bør ta ansvaret for. Jeg ønsker heller å fokusere på alt det andre. Mange eldre sitter helt alene med sine tanker og grubler og bekymrer seg. Jeg ønsker å ta disse med ut på en kopp kaffe. En tur på City Syd kan gjøre underverker, smiler Sylvia.