Kjell-Arve Aspaas
leder Flatåsen Arbeiderlag
første vara til Stortinget for Sør-Trøndelag Arbeiderparti
Ungdomskriminaliteten øker. Politiet beskriver mer vold, mer narkotika, økt bæring av kniv og en utvikling der stadig yngre ungdommer trekkes inn i kriminelle miljøer. Dette er alvorlig.
Derfor tok Flatåsen Arbeiderlag initiativ til å samle politiet, ungdomsklubben, Flatåsen Idrettslag, Natteravnene og Frivilligsentralen til en samtale om situasjonen i bydelen.
Målet var ikke å skape frykt eller plassere skyld, men å forstå utviklingen bedre og diskutere hvordan vi sammen kan bygge mer trygghet og sterkere fellesskap.
Men det viktigste budskapet jeg satt igjen med etter at Flatåsen Arbeiderlag inviterte politiet, ungdomsklubben, Flatåsen Idrettslag, Natteravnene og Frivilligsentralen til samtale om situasjonen i bydelen, var kanskje et annet:
Mange av ungdommene som begår vold og kriminalitet, er selv sårbare ungdommer med behov for oppfølging.
Derfor kan vi ikke møte utfordringene med overskrifter og symbolpolitikk alene. Skal vi lykkes, må vi spørre oss hva som hindrer at ungdom havner der i utgangspunktet.
Samfunnets førstelinje
Svaret finner vi ofte i det som ikke skaper de største overskriftene.
Det er treneren som ser ungdommen som sliter. Ungdomsklubben som holder døra åpen. Natteravnene som er ute når andre går hjem. Foreldre som stiller opp. Frivillige som skaper aktivitet, mestring og tilhørighet. Politifolk som kjenner nærmiljøet sitt.
Trygghet oppstår ikke først når politiet rykker ut. Den bygges hver dag i familier, på fotballbaner, i ungdomsklubber, på skolen og i nærmiljøet. Den bygges når voksne ser ungdommene våre, setter grenser, skaper tilhørighet og gir dem tro på framtida.
Dette er samfunnets førstelinje i forebyggingsarbeidet.
På Flatåsen er vi heldige som har sterke frivillige miljøer og mange som tar ansvar for nærmiljøet. Samtidig må vi være ærlige på at mye av ansvaret ofte havner på de samme menneskene, år etter år.
Dugnad er ikke nok
Skal vi bygge trygge lokalsamfunn, kan vi ikke basere oss på at noen få skal bære hele fellesskapet på dugnad alene.
Trygghet bygges når foreldre, skole, idrett, frivillighet, politi og kommune drar i samme retning. Sterke fellesskap er fortsatt noe av det viktigste vernet vi har mot utenforskap, rus og kriminalitet.
Derfor er forebygging også et politisk ansvar.
Idrettslag, ungdomsklubber og frivillige gjør allerede en uvurderlig innsats. Men dugnad kan ikke erstatte kommunalt ansvar. Skal vi lykkes, må vi prioritere stabile fritidstilbud, flere voksne rundt ungdommene, miljøarbeidere, ungdomskontakter, lavterskel psykisk helsehjelp og tettere oppfølging over tid.
Må investere i ungdommen tidligere
Altfor ofte kommer ressursene først når problemene har vokst seg store nok til å bli statistikk. Da er både de menneskelige og økonomiske kostnadene langt høyere.
Skal vi ta trygghet på alvor, må vi investere tidligere – i ungdommene, familiene og nærmiljøene våre.
Politiet var også tydelige på betydningen av å forebygge utenforskap. Arbeid, aktivitet, idrett, mestring og tilhørighet betyr mer enn mange tror. Når ungdom mister troen på framtida, mister samfunnet samtidig noe av grepet om utviklingen.
For hver ungdom vi mister til utenforskap, rus eller kriminalitet, har vi ikke bare sviktet et enkelt menneske. Vi har sviktet fellesskapet.
Trygghet bygges nedenfra. Men det krever at politikerne stiller opp ovenfra. Hvis vi mener alvor med forebygging, må vi satse på de fellesskapene som ser ungdommene før de havner utenfor.
For det som virker, må også prioriteres.