I idylliske Ringvebukta ligger «Adrianstua», Trondheim kommunes dikterbolig. I en årrekke hjem til Trondheimsforfatteren Kristian Kristiansen. Selve huset har sitt navn etter Kristiansens kjente romanfigur, Adrian Posepilt.
I dag leier kommunen ut huset til lokale forfattere for en periode på fem år. Nåværende leietager er forfatter og lyriker Arild Vange. Vi traff ham og forfatterkollega Marte Huke, bosatt på Lademoen, til en bokprat i fjæra.
-Hva er det med nordmenn og vår fascinasjon for krimbøker?
Marte: Vi nordmenn lever for det meste trygge, og kanskje litt kjedelige, liv. Krimbøkene gir oss en mulighet til å oppsøke litt spenning i hverdagen. Det er gjenkjennelige miljøer og handlingen går opp. Det gir leseren en umiddelbar tilfredsstillelse. Men nå er det også slik at forlagene «pusher» krim. Det er lett å selge. Leserne blir snytt for mange gode litterære opplevelser når de kun blir tilbudt krim.
Arild: Kall det gjerne en flukt fra hverdagen. Folk flest ønsker ikke å lese dikt, de ønsker å underholdes.
-Er krimlitteraturen fordummende?
Arild: Nei, overhodet ikke. Krimbøkene gir leseren opplevelser på lik linje med annen litteratur.
Marte: Krimbøkene er hele tiden et spill mellom leseren og forfatteren. Var det hovmesteren eller var det noen annen. Mange krimbøker er veldig godt skrevet og klarer å engasjere leseren på en god måte.
-Hvordan har en forfatter organisert bokhyllen?
Arild: Oi. Vel, her i Adrianstua er alt registrert alfabetisk. Jeg er nødt til å ha det slik. I stua har jeg norsk og tysk skjønnlitteratur, på arbeidsværelset annen utenlandsk litteratur, mens jeg på soverommet har filosofi og annen faglitteratur.
Marte: He-he. Jeg er ikke fult så systematisk. Jeg har flere kasser på loftet som jeg ikke aner hva som befinner seg av bøker. Men når det gjelder bokhyllene har jeg et to-delt system. Innerst har jeg bøkene sortert på sjanger, mens det ytterst er hummer og kanari.
-Som forfatter blir det vel mye rødvin?
Marte: Jo, som forfatter har man jo muligheten til å sitte oppe hele natten og drikke vin, vi råder jo over vår egen tid. Spørsmålet er om det vi skriver blir noe bedre av den grunn.
Arild: Dette er en av de mest seiglivede mytene når det gjelder oss forfattere, at vi alle sitter i silkerus og skriver. Forfatterlivet er nok ikke fullt så romantisk.
-Men dere lider vel?
Arild: Dette med lidelse er oppskrytt og egentlig noe stort tull. Man blir ikke noe bedre forfatter av å lide. Jeg husker vi hadde en journalist på besøk når vi flyttet inn her i «Adrianstua» og jeg husker han påpekte at det var noe kaldt i huset, følgelig måtte vi da lide litt i hvert fall.
Marte: En forfatter som er sulten vil først og fremst tenke på mat, ikke det å skrive. Lidelsen i seg selv er ikke noe mål. Det kan ofte virke forstyrrende. Men motgang og det å få prøvd ut egne grenser er bra. Det handler om livserfaring.
-Hvordan ser en vanlig «arbeidsdag» ut?
Marte: Jeg er inne i det du kan kalle en «oppsamlingsfase». Innimellom utsmykningsoppdrag for Leksvik skole og en jubileumskantate for Fjøsfestivalen i Melhus prøver jeg å få noen dikt ned på papiret. Jeg må hente inspirasjon og lyst. Målet er en ny diktsamling om ikke så lenge. Her forleden stod jeg opp midt på natten. Jeg var for trøtt til å skrive men leste noe inn på mobilen. Når jeg hørte på opptaket morgenen etter var det ganske «grøtete», men innholdsmessig var det ikke så dumt.
Arild: For tiden jobber jeg med et utsmykkingsprosjekt for Time bibliotek på Jæren i samarbeid med grafikeren Per Formoe. I tillegg jobber jeg med en gjendikting av den tyske poeten Anna Utlen. Den kommer ut på Samlaget om ikke så lenge. Ellers er målet å komme med en ny diktsamling til våren neste år. Jeg har også opplevd det å bli «revet opp» om natten. Man vet aldri når ideene kommer, så da gjelder det å få ting ned på papiret der og da.
-Har dere noen gang fristet tilværelsen i et «vanlig» yrke?
Arild: Jeg jobbet en gang i en barnehage. Jeg hadde influensa tre ganger i løpet av et halvår. Det var selvfølgelig koselig med alle barna, men forfatteren i meg rev og slet såpass mye at jeg etter hvert måtte kaste inn håndkleet.
Marte: Nå har jeg vært forfatter på heltid i ti år. Det er et privilegium. Jeg tror nok at jeg skulle klart å holde en «vanlig» jobb for en periode i hvert fall, men jeg hadde blitt veldig rastløs etter hvert.