Werge-Olsen er i dag høgskolelektor ved HiST på Leangen. Yrkeskarrieren startet hun imidlertid ved Reitgjerdet våren -78. Ungjenta fra Mosjøen var nyutdannet ergoterapeut og valgte sykehuset på Brøset blant flere jobbtilbud.
-Allerede tidlig på 70-tallet ble det fra flere medisinske hold reist en del spørsmål rundt måten Reitgjerdet ble drevet på. For å imøtegå den begynnende kritikken ble det bestemt at man skulle etablere et nytt aktivitetsbygg som arbeidsterapi for de innsatte. For meg var dette en stor motivasjonsfaktor, forteller Werge-Olsen.
Men det skulle bli lite reformarbeid på den idealistiske ergoterapeuten.
-Ledelsen hadde ingen faglig interesse av det vi holdt på med. Forslag og tilbakemeldinger ble i beste fall møtt med et lett skuldertrekk. Jeg fikk etter hvert klar beskjed om å «finne min plass» og «innrette» meg.
Rev i stykker brev
Men det var under de daglige morgenmøtene at Werge-Olsen for alvor skjønte at ikke alt var som det skulle ved sykehuset.
-Jeg ble sjokkert. Her satt en av overlegene og rev i stykker brev fra pasientene som om det skulle vært den mest naturligste ting i verden. Noen ganger moret man seg med å lese brevene høyt før de ble kastet.
Ifølge Werge-Olsen skjedde dette systematisk. Også brev som kom inn til institusjonen fra pasientenes pårørende ble gjenstand for den samme sensuren.
-Når jeg tillot meg å spørre hvordan man kunne behandle pasientene på denne måten ble jeg latterliggjort. Jeg burde da skjønne at man ikke kunne bruke tid på å lese brev fra «tullinger» som uansett aldri kom til å bli utskrevet.
For i følge Werge-Olsen var en diagnose på Reitgjerdet endelig.
-En diagnose ble sjeldent evaluert. At en «psykisk utviklingshemmet» kunne slå flere medisinerstudenter i sjakk var ikke noe jeg skulle bry meg med.
Rømming
Werge-Olsen hadde kun jobbet noen måneder ved Reitgjerdet da den mye omtalte «rømmingen» fant sted. Tanken var at pasienten man hjalp rømme skulle dukke opp i Oslo påfølgende dag, hvor han sammen med sosiallege Reidar Larsen skulle fortelle et samlet pressekorps hvordan livet bak piggtrådgjerdet på Brøset egentlig var. Vakthavende lege Svein Solberg og den aktuelle pasienten ble imidlertid pågrepet før de nådde hovedstaden.
Høgskolelektoren mener fortsatt den iscenesatte rømmingen var nødvendig.
-Vi opplevde situasjonen og forholdene på Reitgjerdet som såpass prekær og graverende at noe måtte gjøres. Du kan godt si at hensikten helliget middelet.
Dagen etter den mislykkede rømmingen var det klart at ledelsen nå hadde til hensikt å «rydde opp i rekkene». Den unge ergoterapeuten ble raskt stemplet som opposisjonell og ble i ukene som fulgte frosset mer og mer ut.
-Jeg ble kalt både venstreekstremist og skrullete kvinnfolk. Alle hersketeknikker ble tatt i bruk. Jeg skulle kues.
Werge-Olsen ble sammen med flere av sine kollegaer også innkalt til Regjeringsbygget hvor daværende sosialminister Ruth Ryste og helsedirektør Torbjørn Mork truet med å frata dem autorisasjonen.
-Ville gjort det igjen
Werge-Olsen fortsatte i stillingen frem til 1982 da hun takket ja til et jobbtilbud fra Elen Ofstad Skole. Da hadde Stortinget allerede vedtatt at Reitgjerdet skulle legges ned.
-Det var tøft når det stod på som verst. Truslene og sjikaneringen satte sitt preg på de fleste av oss såkalte «opposisjonelle». Jeg har imidlertid aldri vært i tvil om at det vi gjorde var riktig. Med å rette søkelyset mot overgrepene på Reitgjerdet var vi med på å forandre tungpsykiatrien til det bedre.