-Et eller annet sted mellom her vi står nå og Nidelva, ligger kirkeklokkene. Spørsmålet er bare hvor.
Bydelsnytt møter leder av Tiller Grendalag Kent Arild Tillerbakk på parkeringsplassen ved Flotten Forsamlingshus, like ved raskanten til Trondheims kanskje mest kjente kvikkleireskred.
Tillerbakk ønsker nå å ta i bruk geoscanning for å lokalisere kirkeklokkene som, sammen med resten av daværende Tiller kirke, ble slukt av jordmassene den skjebnesvangre ettermiddagen 7. mars 1816.
-Selv om det ikke finnes noen skisser eller malerier av kirka så er det godt beskrevet hvordan den så ut og hva den inneholdt. Man vet også hvor den stod, forklarer Tillerbakk mens han peker utover raskanten.
Geoscanning
Hele 500 mål jord raste ut under skredet som på et øyeblikk skulle forandre hele Tiller-grendas topografi.
Over 200 år senere er den bratte bakkanten av rasgropa fortsatt godt synlig der den følger Tillebruvegen i en stor bue.
Tillerbakk har ingen formening om hvor dypt man må søke i de sammenraste leirmassene for å finne kirkeklokkene, men han er sikker på at de ligger der.
-Leira hindrer luft fra å komme til, slik at ting blir veldig godt bevart over tid. Nesten hermetisk lukket, forklarer han.
Selv om det er et stort område som må undersøkes så har Tillerbakk en klar formening om hvor man bør starte.
-Man er ganske sikker på at kirkeklokkene ikke har blitt ført over på Bratsberg-siden, selv om man etter raset fant deler av alterringen ute i elva. Mitt tips er å starte undersøkelsene i den nederste delen av rasgropa, ned mot elva på Tiller-siden.
Tillerbakk forklarer dette med at det i 1996 ble utført en større utgraving i den øverste delen av rasgropa.
-Det hele startet med en bonde som kom over to laftede tømmerstokker da han drev og grøftet. Ved nærmere ettersyn oppdaget han også teglstein, glasskår og to sko. Funnet vakte såpass oppsikt at ildsjeler i Tiller Grendalag umiddelbart satte i gang med å planlegge hvordan man skulle gå frem, forteller han.
Under den påfølgende utgravingen, som for øvrig ble fulgt av en arkeologistudent fra NTNU, fant man både bygningsmaterialer, møbler og flere bruksgjenstander. Det meste som ble gravd opp antas å stamme fra gården Nordtiller.
Spleiselag
Det fleste funnene i 1996 ble gjort på rundt én meters dybde. Når det gjelder kirkeklokkene så tror Tillerbakk at man må grave noe dypere.
-Det er derfor man må ta i bruk geofysiske undersøkelser. Området er alt for stort til at man bare kan begynne å grave på måfå.
Lederen av grendalaget håper nå at folk som kunne tenke seg å være med på å finansiere de geofysiske undersøkelsene gir lyd fra seg.
-Kanskje et eller annet produksjonsselskap tenner på idéen om «Jakten på kirkeklokkene» og lager en realitydokumentar som kan finansierer det hele, ler Tillerbakk som selv har fjerne slektninger som omkom i raset.
-Min tipp-tipp-tipp-oldefar, gårdbruker Lars Fredriksen Nordtiller, mistet livet da bygningen han befant seg i fulgte med i raset, forteller han.
Og da det for ti år siden ble avduket en minnebaute over de 15 omkomne under raset så var det Tillerbakks bestemor, Else Tillerbakk, som stod for avdukingen.
Vanskelig oppgave
Forsker Georgios Tassis ved Norges geologiske undersøkelse (NGU) tror det er mulig å kunne finne kirkeklokkene ved hjelp av geofysiske undersøkelser, men at det vil være en utfordrende oppgave.
-Utfordringen er at kirkeklokkene trolig ligger begravd i leire. Store metallobjekter kan i utgangspunktet gi geofysiske utslag, men leire gjør metoder som benytter elektrisitet, som for eksempel georadar, mindre effektive fordi leira selv leder elektrisitet og kan skjule signalene fra målene, forklarer han.
Forskeren er derfor usikker på om kirkeklokkene kan påvises direkte.
-I stedet kan det være aktuelt å lete etter indirekte spor, for eksempel større mengder jern fra oppheng eller andre deler av kirka. Slike kontraster kan undersøkes med elektromagnetiske eller magnetiske målinger.
Hvor omfattende arbeidet blir avhenger i følge Tessis av hvor stort område som må undersøkes.
-Slike målinger gjøres ofte langs linjer i terrenget, og krevende terreng eller tett vegetasjon kan gjøre arbeidet mer tidkrevende. Historiske opplysninger, tidligere funn og kunnskap om raset vil derfor være viktige for å begrense søkeområdet før man planlegger en undersøkelse.
Undersøkelser
Et annet usikkerhetsmoment er hvor dypt man er nødt til å søke for å gjøre et funn.
-Generelt blir signalene svakere og resultatene mer usikre jo dypere man skal undersøke. I dette tilfellet er metodene som vanligvis gir de mest detaljerte bildene lite egnet på grunn av leira. De metodene som kan være aktuelle her vil derfor gi mindre detaljerte resultater, forklarer Tessis.
I følge forskeren så betyr dette at man i praksis vil lete etter områder med tydelige geofysiske avvik, heller enn å få et klart bilde av selve objektene.
-Store konsentrasjoner av metall er normalt lettere å påvise enn små enkeltgjenstander spredt i rasmassene. Metodene brukes derfor først og fremst til å peke ut områder som bør undersøkes nærmere. Geofysiske undersøkelser kan gi nyttig informasjon og hjelpe med å prioritere områder for videre undersøkelser, men resultatene vil alltid være usikre, forteller Tessis.
Fagfolk
NGU-forskeren sier det er viktig at alle geofysiske undersøkelser gjøres av de rette fagfolkene.
-Undersøkelsene bør gjøres av geofysikere med erfaring fra denne typen problemstillinger. I kompliserte tilfeller som med kirkeklokkene på Tiller, så er både valg av metode, planlegging av undersøkelsen og rett valg av måleparameter i instrumentene viktige for kvaliteten på resultatene.
Tessis sier at selve målingene bare er én del av arbeidet.
-Dataene må deretter behandles og tolkes sammen med informasjon om geologi, terreng, historiske opplysninger og andre funn i området. Mange ulike forhold i bakken kan gi lignende utslag, og derfor krever tolkningen både erfaring og samarbeid mellom flere fagmiljøer, avslutter han.
PS! I tillegg til å være leder av Tiller Grendalag er Tillerbakk også redaktør av årboka i Heimdal historielag.