- Annonse -spot_img

Gråkallbanen – trikken som gjenoppstod

Bytrikken var "trikken". Gråkallbanen var noe helt annet.

- Annonse -

Av Erik Stenvik

De tre kommunale trikkelinjene i Trondheim holdt til i tettbygde strøk og hadde vogner som var gule med staffasje som skifta fra grønt til blått, og i siste fase rødt.

Gråkallbanen var derimot en forstadsbane med grå vogner. De gikk langt ut i periferien, men kom aldri midtbyen nærmere enn St. Olavs gate. Det var dessuten et privat selskap som sto bak.

A/S Gråkallbanen ble oppretta i 1916, og 17. juli 1924 starta trafikken på strekninga fra St. Olavs gate til Munkvoll stasjon. Seinere ble linja bygd videre til dagens endestasjon, Lian.

Etter at sporvegen i Arkangelsk ble nedlagt i 2004 er Gråkallbanen verdens nordligste trikkerute. (Foto: Erik Stenvik 8.6.2010)

Første tur dit var 28. oktober 1933, og samme dag åpna sporveisselskapet Lian restaurant. Dette skulle bli et utgangspunkt for badeliv sommerstid og skiturer i Bymarka om vinteren. Det skulle styrke trafikkgrunnlaget for drifta.

Trondheim kommune, som var eier av de øvrige trikkelinjene i byen, økte gradvis sin eierandel i selskapet, og fra 1966 var A/S Gråkallbanen en kommunal bedrift.

I 1972 ble både Gråkallbanen og Trondheim Sporvei fusjonert med det kommunale buss-selskapet til A/S Trondheim Trafikkselskap. Fra da av var sterke krefter i sving for nedlegging av trikken til fordel for bussene.

Første tur til den nye endestasjonen på Lian var 28. oktober 1933, og samme dag åpna sporveiselskapet Lian restaurant. (Foto: Erik Stenvik 8.6.2010.)

I 1988, etter hard politisk strid, vedtok bystyret å legge ned all sporveisdrift i Trondheim. Da var det nylig investert nærmere 150 millioner kroner i nye trikker og verkstedhall. Siste dag med ordinær trafikk var 12. juni 1988.

Påfølgende dag ble 11 nesten nye leddtrikker, med anslått verdi på 60 millioner kroner, parkert i vognhallen på Voldsminde. For å hindre at trikken skulle gjenoppstå etter politisk omkamp ble skinnene gjennom midtbyen revet opp dagen etter, 14. juni. Over sporet til Lade ble det lagt asfalt.

Linja til Gråkallbanen var imidlertid fortsatt intakt, og entusiastene i Sporveishistorisk forening fikk tillatelse til å kjøre «museumstrikk» der sommerstid med de gamle vognene som sto i hallen på Munkvoll.

Mange hadde et ønske om at det skulle bli regelmessig drift året rundt, og ei gruppe som kalte seg «Gråkallbanens venner» sto bak opprettinga av det nye selskapet A/S Gråkallbanen. I 1990 fikk de konsesjon på å kjøre trikk på de gjenværende sporene.

Alle forsøk på å selge kommunens 11 leddtrikker med betegnelse «LHB GT6 type Braunschweig» hadde mislykkes. De sto fortsatt isolert i vognhallen på Voldsminde, dit det ikke gikk skinner lenger.

Gråkallbanen i St. Olavs gate. Dette er en av de 11 leddtrikkene som ble innkjøpt av kommunen like før de vedtok å legge ned sporveien, (Foto: Erik Stenvik 8.6.2010.)

Nå fikk det nye selskapet leie disse trikkene mot ei symbolsk avgift. Den 6. juli 1990 ble de rulla ut av vognhallen på Voldsminde og frakta med spesialbil til trikkesporet i Kongens gate. Vel en måned seinere, 18. august, ble Gråkallbanen åpna på nytt.

Til å begynne med var trikkene malt i gult og rødt, slik de hadde vært da de var i kommunens tjeneste. Etter hvert ble de dessverre dekorert med reklame av økonomiske årsaker.

For de som vil vite mer om sporveiens historie anbefales boka «Trikken i Trondheim 100 år» av Rune Kjenstad.

Etter at sporvegen i Arkangelsk ble nedlagt i 2004 er Gråkallbanen verdens nordligste trikkerute. (Foto: Erik Stenvik 8.6.2010)

Bondevett

PÅ FORSIDEN:

- Annonse -

LES OGSÅ